Hva er en god forelder?

Titt og ofte slår det meg hvor forskjellige foreldre er. Jeg som er en trofast og erfaren lekeplass-traver får stadige påminnelser om dette. Noen foreldre synes å tro at man er en god forelder hvis man skåner og beskytter barna sine mot alle fysiske uhell og hindringer. De løfter 2-3-åringer inn og ut av lekeapparater, tar dem i mot i sklia, skriker hysterisk opp hvis andre barn er i ferd med å gjøre sukkerklumpene urett, og får hetta hvis de håpefulle glemmer å ta på sykkelhjelmen FØR de setter seg på sykkelen. Og hvis de ser godklumpen nærme seg svimlende en-meters høyder, skyller angsten over de gode foreldrene og panikken er et faktum. Nei, Gud forby at ungene skal kunne slå seg!!! Tenk hvis de får VONDT når de ALENE prøver å forsere inngangen og trappene i et lekeapparat, eller om de skulle FALLE NED fra en halvmeters høyde i en sandkasse! Eller for ikke å snakke om hvis de skulle falle når de "sykler" hundre meter med en sparkesykkel på flatmark, UTEN HJELM!!!! Nei, ikke skjønner jeg hvordan alle fikk beholde barna sine på 70-tallet, for maken til uansvarlige, dårlige foreldre skal man lete lenge etter!

Jeg synes oppriktig talt det er trist at unger i dag ikke får lov til å oppleve fysiske utfordringer. Jeg synes synd på unger som blir hemmet i sin motoriske utvikling grunnet foreldres frykt for uhell, eller grunnet en feiloppfatning av hva en god forelder er. For meg er en god forelder en som lar ungene sine utforske de fysiske omgivelsene rundt seg (gjerne i trær og utenom støtsikre lekeplasser), og som lar ungene falle, slå seg litt, og ta både gode/dårlige avgjørelser for å gjøre seg verdifulle erfaringer. På denne måten kan ungene selv lære seg å beregne risiko, og gjøre gode, selvstendige valg senere i livet.

Mulig noen mener jeg er en dårlig og uansvarlig mamma når jeg lar fireåringen min fare Kjelsås rundt på sparkesykkelen sin uten hjelm, eller når jeg lar han klatre så høyt han klarer i både klatrestativ og trær, når jeg lot han kjøre motorsykkel som treåring, eller når han fikk løpe i nedoverbakker rett etter han begynte å gå, men det bryr jeg meg egentlig ikke noe om. Jeg stoler på at alle knall og fall, blåmerkene, alle de dårlige avgjørelsene han har tatt, er med på å gi han en motorisk ballast, samt en tro på at han kan KLARE selv om noe virker vanskelig. Jeg tror på at dette kan gjøre han uredd for utfordringer, og oppmuntre til mestring.  Jeg er en god forelder som lar han gjøre seg sine egne fysiske erfaringer basert på utforsking, prøving og feiling!

HVA MENER ANDRE? Skal vi pakke ungene våre inn i bomull for at de skal være trygge? Skal vi begrense det fysiske rom fordi noe kan være FARLIG? Klarer DU å la ungen din utforske "ikke-risikofrie" områder?

Blir nok snart et innlegg om SUKKER, for vi er jammen veldig forskjellige der også!