Godhjerta rampeunger!

Unger er forskjellige; noen er sjenerte, noen er utadvendte, noen er slemme, noen er snille, noen er slu, noen er ærlige, noen er rampete, noen er mønsterbarn. Alle vi voksne har preferanser for hva vi forventer av et barn, være seg oppførsel eller fremtoning generelt. Noen synes rampete barn som skriker, løper rundt, kaster ting, søler, og finner på sprell er slitsomt og irriterende, mens andre synes annen type oppførsel er verre. Jeg er av den siste sorten.

Jeg har en RAMPETE sønn på fire år – ikke noe tvil om det. Han burde nok fått navnet Dennis eller Emil, men det ble Tobias. Han finner på sprell og hyss hvorhen han er, til alle mulige tider. Jeg kjefter og smeller, glemmer VELDIG ofte å bruke pedagogen i meg, og bruker UTESTEMME, negative ord som IKKE og NEI (Gud forby – dette skal jo fremme MER negativ atferd!), holder til og med på å kline til med banneord når det står på som verst, men jeg klarer nesten alltid å ta meg i det før ordene slipper ut. Med andre ord: det renner over for a´ mor innimellom!!! Likevel ser jeg ikke på rampestreker som et KJEMPEPROBLEM, det er heller det at det er litt SLITSOMT å korrigere uønsket atferd, og måtte passe på at min sønns oppførsel passer inn blant andre relativt normale mennesker som ikke vil ha unødvendig BRY. Før jeg fikk barn, var jeg helt overbevist om at du får de barna du fortjener, eller at miljø og oppdragelse har ALT å si for hvordan barna blir. Nå er jeg nok mer overbevist om at ARV har mye å si, for å si det sånn!

Når dette er sagt har jeg alltid vært mest opptatt av at barn skal lære seg å tenke på andre, at de skal være SNILLE. Det er helt greit å finne på sprell, men de skal kunne vise empati. Det synes jeg er den viktigste egenskapen et menneske kan inneha.

Min sønn er rampete, men han er ikke slem - STOOOR forskjell.Og han er dønn ærlig. Et barn kan gjøre mange rare ting i uvitenhet, eller som et plutselig innfall, men i det øyeblikket det går inn for å ødelegge for noen, eller såre noen, mener jeg at en grense er nådd. Det er da man som forelder har et problem. Og det er her jeg forbauses av og til. Noen synes å mene at det er forferdelig med sprell og hyss, men at det er helt greit å ha et barn som sier sårende ting til andre barn, ignorerer andre barn som tar kontakt, er sære, ikke hører på voksne osv. Kanskje ser ikke disse foreldrene sitt eget barn med samme øyne som andre – det er jo ikke alltid enkelt å være objektiv når det gjelder ens egne barn. Jeg mener iallefall at det er viktig å ikke ha skylapper for egne barns feil. Poden er nemlig ikke perfekt selv om han ikke roter, ikke søler, ikke ødelegger noe, ikke ER TIL BRY for andre. Ikke hvis han på samme tid ikke vil leke med andre barn untatt når det passer han selv, alltid skal bestemme i leken, er nedlatende mot andre barn og er sær. Det er slike barn som VIRKELIG trenger korrigering av atferd.













Jeg vil iallefall heller ha en snill, empatisk, ærlig og RAMPETE gutt som søler i sofaen, tisser i vasken (ja, det HAR faktisk skjedd...) og plukker blomster i naboens blomsterbed fordi han vil gi noe fint til mammaen sin, enn en rolig, tilsynelatende veloppdragen, men slu og lite empatisk gutt som «ALDRI» gjør noe galt!