22. juli
En tragedie. En katastrofe. Ondskap.
Et folk i sjokk.
Her – i vårt lille land? I vår lille, trygge by?
Vantro er vi tilskuere
til en scene vi ikke kan tro er sann.
Til en ondskap
vi ikke kunne ane blant oss.
Ufattelig.
Begynnelsen er vond,
et helt folk er i sjokk.
Fortsettelsen enda verre.
Barn og unge,
uskyldige, spirende liv,
rives bort.
Meningsløst.
Et helt land i sorg,
et helt folk sammen i det triste.
En nasjon av ufattelig sterk ungdom.
Mot, uselviskhet, nestekjærlighet.
Styrke, livsglede, uslettelig kamplyst.
Vi lar oss ikke knekke.
Vi er sterke.
Sammen.
Vi må ikke skjule
det som spirer og gror,
men ytre og mene,
diskutere og hevde.
Vi må ikke bli redde.
Utviklende uenighet, ytringsfrihet.
Demokrati.
Ondskapen fikk et ansikt.
Kanskje et uventet et?
Man kan ikke vite hvor ondskapen bor.
Den må ikke næres.
Den må ikke gro.
Sammen skal vi videre.
Aldri skal vi glemme.
Denne forferdelige dagen måtte nevnes før jeg går videre med mindre seriøse innlegg.
SvarSlettDu som har skrevet?
SvarSlettUansett: veldig godt skrevet.
Jeg som har skrevet, ja.... var lettere å begrense seg i et dikt, ellers hadde det blitt MANGE ord.... så mye som burde sies om denne dagen.
SvarSlett