Betingelsesløs kjærlighet

Det er slitsomt å være mamma. FRYKTELIG slitsomt til tider. Sånn er det bare - og det må man ha lov til å si. Noen ganger lurer jeg på hva jeg tenkte da jeg planla å få to barn på tre år. Jeg var jo gammel nok, og realistisk nok, til å forstå at det kom til å bli en endring av livsstil, og nødvendig med en del andre prioriteringer enn jeg hadde tidligere, men HVOR MANGE og  HVOR STORE endringer - DET tror jeg ikke jeg helt forsto....Det er aldri tid til kafébesøk med venninner UTEN BARN, jeg handler aldri klær til meg selv lenger - det har jeg ikke tid til for de må PRØVES, noe som er helt umulig med en BUTIKKALLERGISK unge på slep, sminkingen kan maksimalt ta fem minutter, håret får man ikke tid til å tenke på, og det er et
mirakel hvis klærne man har på er uten snørr, sikkel eller matrester når man endelig kommer seg ut blant folk. Det er slutt på å se litt FRESH ut, for å si det sånn!

Noen ganger føles foreldreoppgaven altoppslukende og energitømmende. Det føles som om barna SUGER energien ut av meg, for når kvelden kommer og de er i seng, føler jeg meg som en slitt vaskeklut. Det er ikke noe spenst igjen, og hodet føles som vatt. Alle kreative tanker som kanskje har dukket opp i løpet av en dag er VIPS borte, og den energien jeg hadde mens jeg planla alt jeg skulle gjøre når ungene var i seng, har også forsvunnet, akkurat som dagen! Hvor ble tiden av? Det er så sinnsykt mye jeg skulle ha gjort som jeg ikke rekker! En strekker liksom aldri til!

Noen ganger er det vanskelig å føle seg som en god mamma. Når minstemann gråtende henger i buksebena mine uansett om jeg lager mat, vasker opp, sminker meg eller sitter på do, eller når han slår seg vrang i butikken slik at jeg glemmer halvparten av det jeg skal ha og må tilbake igjen minst to ganger den dagen. Eller når fireåringen trenerer ALT om morgenen sånn at vi nesten ikke rekker barnehagen før LUNSJ (samtidig som minsten gråter snørr og tårer fordi han er kjempetrøtt), eller når han hver morgen etter at frokosten er inntatt, snur tallerkenen på hodet så hele gulvet blir fullt av smuler - IGJEN, og antakelig også velter melkeglasset,  eller når han tisser utenfor for n´te gang på en uke, og jeg må skrubbe dogulvet og holde minsten unna på samme tid. DA er det ikke lett å opptre som en fattet, pedagogisk og tålmodig mamma, som rolig bruker innestemme og dropper alle NEI-fraser og negativ vinkling på irrettesettelsene. Da fremstår jeg nok dessverre mer som en hylende, frustrert, sinna dampkoker. Ære være den som klarer å besinne seg. Jeg er full av beundring for tre- og firebarns foreldre - de må være supermennesker!

Så er det øyeblikkene man gjemmer i hjertet sitt. De vakre øyeblikkene, klemmene, ordene, kyssene og hengivenheten, tilliten og kjærligheten man føler fra de små. Å kjenne vamen fra den lille, sovende bylten i pysjamas som puster rolig og tillitsfullt i armene mine - det er lykke. Å kjenne varme, myke barnearmer rundt halsen, og få en "knusekos" - det er lykke. Å si god natt og dytte dyna rundt min lille elskling og si at jeg er glad i han - verdens beste gutt- det er lykke. Og mest av alt er det lykke å høre: "- glad i deg også, mamma".

Uttrykket BETINGELSESLØS KJÆRLIGHET er sterkt og vakkert. Man kan umulig forstå hva dette innebærer før man har fått barn. Man ser gjennom slitet, prøvelsene og nedturene. Man husker bare det som er bra, de nydelige, gode øyeblikkene. Man vil ikke være noe av det foruten!  Alle øyeblikkene har en MENING. Å elske noen like høyt, UANSETT - det er sterkt. Man tilgir og elsker, elsker og tilgir. Det er KJÆRLIGHET. En naturlig gitt gave til mor, far og barn. BETINGELSESLØS kjærlighet.